Første steg
09.12.2016
Nei, jeg skulle studere litteraturvitenskap. Treåringen med blåmerker og brødrene som ble hentet av barnevernet fikk meg på andre tanker.
Barnehagen var for tanter og sure kjerringer som kledde seg i overdimensjonerte kjeledresser og sang lille Petter edderkopp med overdreven innlevelse.
Jeg hadde andre planer. Det var derfor ved en ren tilfeldighet at jeg havnet på en ringevikarliste for en barnehage. Bare etter et par dager fikk jeg en telefon fra en hyggelig dame; de behøvde en vikar. Jeg som tross alt skulle finansiere flerfoldige sene kvelder på mørke studentbuler, tenkte det kunne være ok med litt ekstra penger på kontoen. Dermed sa jeg ja, og slik ramlet jeg, mer eller mindre uforberedt, inn i en verden av votter, snørr og kneside bleierumper.
MAGI HVER DAG
Jeg hadde vært der før, ja visst hadde jeg det. Men da var jeg tre-fire-fem år gammel og levde i en verden hvor små filtbiter var smånisser, sølevann var suppe og tørr sand var sukker. Jeg kan ikke huske at de voksne i barnehagen var viktige for meg. De var selvsagt det, der de jobbet i kulissene og skapte magi hver eneste dag, men jeg visste ikke det da. Alt jeg visste var at barnehagen kjentes trygt og godt, at det var lurt å komme først om jeg ville leke med filtnissene i vinduskarmen, og at jeg ikke måtte sitte for nærme stearinlyset om jeg skulle vinke til pappa om morgenen. Jeg visste også at lyktemannen fantes, at han bodde inni skogen og kom luskende ut med småkaker til oss en kveld i året. Jeg visste at de glitrende steinene vi fikk på sommeravslutningen var magiske, og at påskeharen la avsindig mange fargesprakende egg igjen i det høye gresset utenfor barnehagen. Og hver dag jobbet jeg med voldsom giv for å grave hullet i sandkassen så dypt at vi skulle kunne vinke til menneskene i Kina. Slik var min barnehagehverdag, min verden; preget av lek, fantasi og opplevelser. Og nå, 17 år senere, skulle jeg altså innta denne verdenen på nytt.
SATT PÅ GULVET OG LEKTE
Jeg kjente det umiddelbart, at dette kunne jeg like. Satt på gulvet og lekte med barna hele den tiden vi var inne. De andre voksne satt ved bordet, ved en pc, var på møter. Løp inn og ut, til og fra. Men jeg skulle ingen steder, så jeg kunne bare være der, i leken, sammen med barna. Ingen klokke å følge annet enn den som rumlet i magen når det nærmet seg lunsjtid, eller den som gjespet store munner når det nærmet seg sovetid. Det var fint. I samlingsstunden fikk jeg løse min første konflikt da tre småtasser ville sitte på fanget. Etter et koselig lunsjmåltid hvor barna mer enn gjerne ville dele sine kladdete leverpo
Gå til medietJeg hadde andre planer. Det var derfor ved en ren tilfeldighet at jeg havnet på en ringevikarliste for en barnehage. Bare etter et par dager fikk jeg en telefon fra en hyggelig dame; de behøvde en vikar. Jeg som tross alt skulle finansiere flerfoldige sene kvelder på mørke studentbuler, tenkte det kunne være ok med litt ekstra penger på kontoen. Dermed sa jeg ja, og slik ramlet jeg, mer eller mindre uforberedt, inn i en verden av votter, snørr og kneside bleierumper.
MAGI HVER DAG
Jeg hadde vært der før, ja visst hadde jeg det. Men da var jeg tre-fire-fem år gammel og levde i en verden hvor små filtbiter var smånisser, sølevann var suppe og tørr sand var sukker. Jeg kan ikke huske at de voksne i barnehagen var viktige for meg. De var selvsagt det, der de jobbet i kulissene og skapte magi hver eneste dag, men jeg visste ikke det da. Alt jeg visste var at barnehagen kjentes trygt og godt, at det var lurt å komme først om jeg ville leke med filtnissene i vinduskarmen, og at jeg ikke måtte sitte for nærme stearinlyset om jeg skulle vinke til pappa om morgenen. Jeg visste også at lyktemannen fantes, at han bodde inni skogen og kom luskende ut med småkaker til oss en kveld i året. Jeg visste at de glitrende steinene vi fikk på sommeravslutningen var magiske, og at påskeharen la avsindig mange fargesprakende egg igjen i det høye gresset utenfor barnehagen. Og hver dag jobbet jeg med voldsom giv for å grave hullet i sandkassen så dypt at vi skulle kunne vinke til menneskene i Kina. Slik var min barnehagehverdag, min verden; preget av lek, fantasi og opplevelser. Og nå, 17 år senere, skulle jeg altså innta denne verdenen på nytt.
SATT PÅ GULVET OG LEKTE
Jeg kjente det umiddelbart, at dette kunne jeg like. Satt på gulvet og lekte med barna hele den tiden vi var inne. De andre voksne satt ved bordet, ved en pc, var på møter. Løp inn og ut, til og fra. Men jeg skulle ingen steder, så jeg kunne bare være der, i leken, sammen med barna. Ingen klokke å følge annet enn den som rumlet i magen når det nærmet seg lunsjtid, eller den som gjespet store munner når det nærmet seg sovetid. Det var fint. I samlingsstunden fikk jeg løse min første konflikt da tre småtasser ville sitte på fanget. Etter et koselig lunsjmåltid hvor barna mer enn gjerne ville dele sine kladdete leverpo
