Din Hørsel
14.12.2016
*KRONIKK Det mimres og jubileres for tiden. Det er 50 år siden jeg som syvårig betydelig hørselshemmet jente flyttet fra Stavanger til Oslo for å begynne i spesialklasse ved Ila skole. Hørselsklasse het det. Like spent som alle hørende barn.
Det var bare det at tale, lyder og larm var svakere og annerledes.
Som vi gledet oss. Mormor hadde sydd pose til høreapparatet. Det hang i sele rundt halsen og ledningene gikk til hver sin propp i ørene. Så glade vi var.
Endelig skole.
Vi var ikke mange med hørselsskade i skolegården på Ila denne augustdagen i 1966. Og der satt vi i klasseværelset i første etasje i fløyen øst for skolegården. Syv elever, Tom, Truls, Jan-Øivind, Lisa, Astrid, Bente og meg.
Vi kom fra Lofoten, Stavanger og Oslo. Så få var vi at syvåringer, åtteåringer og niåringer gikk i samme klasse.
Vi syntes det var så stort. Ikke flaut med spesialskole. Prinser og prinsesser går jo på spesialskole.
Vi satt som lys og fulgte med. I hver time, hver dag, alltid. Alle visste at det minste bråk i klassen ville gjøre det umulig for de andre. Jeg elsket spesialklassen. Eliteskole, tenkte jeg.
I dag skal "alle" hørselshemmede integreres i normalskolen. Undres, er de så ulike meg?
For meg ville undervisning integrert i en normalskole vært som å prøve undervisning på perrongen i en travel spansk jernbanestasjon i rushtiden. Det går jo ikke.
Jeg vet det, for vi flyttet hjem til Stavanger i åttendeklasse, midt i skoleåret. Jeg ble "kastet" rett inn på "perrongen".
Lærer Hovdas kristendomsundervisning uten mikrofon fra kateteret ble et sant mareritt. Ikke ett ord oppfattet jeg. Jo, kanskje "amen". Det er ikke greit når du er 14 år med ledninger og to store høretelefoner og 25 ukjente elever i klasserommet.
Hvorfor skal de 23 andre barna høre og se oss to hørselshemmede feile med et svar vi ikke oppfatter spørsmålet til? Hva har det med integrering å gjøre?
Integrering ble et overgrep for meg. Jeg ville aldri "overlevd" integrert klasse fra første trinn.
En liten prøve på integrering fikk jeg tidligere. En uke i fjerdeklasse i den "riktige" fløyen på Ila skole ble en traumatisk opplevelse. Hjelp, tenkte jeg. Jeg vil tilbake i spesialklassen, i hørselsklassen, i "himmelen" til min eliteskole.
Jeg kunne aldri integreres til å høre bedre enn jeg gjorde.
Men jeg svarte JAAA når jeg blir spurt om noe, selv om jeg ikke hørte hva. For det ble belønning da. Jeg fikk glade omgivelser. Jeg trodde det skulle være slik. Alt og alle skal integreres, og barn sier det foreldre vil høre. JAAA !!!
Kjære hørende foreldre, dere er jo hørende. Spør meg som ikke har hørsel.
Det er vondt å tenke på hvor mye undervisning jeg gikk glipp av, og som jeg bare gjorde som jeg hørte. Jeg ville jo ikke være dum, heller. Hjemme prøvde jeg å ta tilbake krefter. Så sliten, så sliten.
Hvorfor snakke ned spesialskolen i dag? Det var redningen for meg. Hvorfor snakke ned selve redningen? Det er jo en eliteskole.
Å begynne i normalskolen er mitt sorte hull. Apparatet i spesialskolen som stod bak meg fantes jo ikke lenger. Jeg fikk et fryktelig vanskelig liv i tenårene, 14-, 15-, 16- og 17-årsalderen. Jeg var ikke lenger på eliteskolen min.
Min juridisk embetseksamen ble et vanvittig slit. Men jeg skulle gjennom det. Og klarte det. Men i dag kan jeg gråte over alle velmenende hindringer integreringen skulle legge for meg. Og det mens alle hørende rundt meg smilte og var så fornøyd med integreringen av meg, kjente jeg slit og smerte og enorm lengsel mot spesialskolens ro og tydelige læring.
For et savn. Tenk hva jeg kunne vært spart for. I da
Gå til medietSom vi gledet oss. Mormor hadde sydd pose til høreapparatet. Det hang i sele rundt halsen og ledningene gikk til hver sin propp i ørene. Så glade vi var.
Endelig skole.
Vi var ikke mange med hørselsskade i skolegården på Ila denne augustdagen i 1966. Og der satt vi i klasseværelset i første etasje i fløyen øst for skolegården. Syv elever, Tom, Truls, Jan-Øivind, Lisa, Astrid, Bente og meg.
Vi kom fra Lofoten, Stavanger og Oslo. Så få var vi at syvåringer, åtteåringer og niåringer gikk i samme klasse.
Vi syntes det var så stort. Ikke flaut med spesialskole. Prinser og prinsesser går jo på spesialskole.
Vi satt som lys og fulgte med. I hver time, hver dag, alltid. Alle visste at det minste bråk i klassen ville gjøre det umulig for de andre. Jeg elsket spesialklassen. Eliteskole, tenkte jeg.
I dag skal "alle" hørselshemmede integreres i normalskolen. Undres, er de så ulike meg?
For meg ville undervisning integrert i en normalskole vært som å prøve undervisning på perrongen i en travel spansk jernbanestasjon i rushtiden. Det går jo ikke.
Jeg vet det, for vi flyttet hjem til Stavanger i åttendeklasse, midt i skoleåret. Jeg ble "kastet" rett inn på "perrongen".
Lærer Hovdas kristendomsundervisning uten mikrofon fra kateteret ble et sant mareritt. Ikke ett ord oppfattet jeg. Jo, kanskje "amen". Det er ikke greit når du er 14 år med ledninger og to store høretelefoner og 25 ukjente elever i klasserommet.
Hvorfor skal de 23 andre barna høre og se oss to hørselshemmede feile med et svar vi ikke oppfatter spørsmålet til? Hva har det med integrering å gjøre?
Integrering ble et overgrep for meg. Jeg ville aldri "overlevd" integrert klasse fra første trinn.
En liten prøve på integrering fikk jeg tidligere. En uke i fjerdeklasse i den "riktige" fløyen på Ila skole ble en traumatisk opplevelse. Hjelp, tenkte jeg. Jeg vil tilbake i spesialklassen, i hørselsklassen, i "himmelen" til min eliteskole.
Jeg kunne aldri integreres til å høre bedre enn jeg gjorde.
Men jeg svarte JAAA når jeg blir spurt om noe, selv om jeg ikke hørte hva. For det ble belønning da. Jeg fikk glade omgivelser. Jeg trodde det skulle være slik. Alt og alle skal integreres, og barn sier det foreldre vil høre. JAAA !!!
Kjære hørende foreldre, dere er jo hørende. Spør meg som ikke har hørsel.
Det er vondt å tenke på hvor mye undervisning jeg gikk glipp av, og som jeg bare gjorde som jeg hørte. Jeg ville jo ikke være dum, heller. Hjemme prøvde jeg å ta tilbake krefter. Så sliten, så sliten.
Hvorfor snakke ned spesialskolen i dag? Det var redningen for meg. Hvorfor snakke ned selve redningen? Det er jo en eliteskole.
Å begynne i normalskolen er mitt sorte hull. Apparatet i spesialskolen som stod bak meg fantes jo ikke lenger. Jeg fikk et fryktelig vanskelig liv i tenårene, 14-, 15-, 16- og 17-årsalderen. Jeg var ikke lenger på eliteskolen min.
Min juridisk embetseksamen ble et vanvittig slit. Men jeg skulle gjennom det. Og klarte det. Men i dag kan jeg gråte over alle velmenende hindringer integreringen skulle legge for meg. Og det mens alle hørende rundt meg smilte og var så fornøyd med integreringen av meg, kjente jeg slit og smerte og enorm lengsel mot spesialskolens ro og tydelige læring.
For et savn. Tenk hva jeg kunne vært spart for. I da
