Sykepleien
24.04.2017
Verdig død. Du kan gjøre en forskjell. Når det virkelig gjelder, skriver Haakon Wiig. Jeg er pårørende og nå etterlatt etter Unni som fikk påvist brystkreft 39 år gammel og døde ti år senere.
Jeg var med henne 400 dager på fem forskjellige sykehus og ble etter hvert en god sykepleier for henne. Jeg brenner for pårørende. Pårørende trenger mer fokus fordi de er så viktige for pasienten, barna og foreldre og andre som påvirkes sterkt av sykdommen. Jeg var veldig heldig som fikk lære så mye av dere sykepleiere. Det styrket meg og det gjorde det mulig for Unni og meg å vokse sammen i stedet for fra hverandre, og vi fikk alle ett mer verdig liv mot hennes død. Men det er langt fra en lett oppgave. Jeg har navn på 40 leger og 100 sykepleiere, og jeg har satt plusser og minus bak de fleste. Bare to av 100 sykepleiere har minus, mange har flere plusser. Og her skal jeg fortelle litt om hva som skal til for mine plusser. Dessverre har jeg også tre minus på leger, tre svært såre minuser. Selv om jeg også har mange plusser på leger også, så scorer dere sykepleiere høyere i snitt og det skal dere være stolte av.
Les merStartvansker
Den første vanskelige samtalen kom på mobiltelefon. Legen gav henne bare uker igjen å leve og kjente ingen som hadde overlevd, punktum. En annen startet samtalen med Er det for mye spredning, så gjør vi ingen ting for det er ingen vits. Unni levet ti år etter disse to samtalene. Jeg gikk til sykepleieren og fortalte vår nød. Hun var godt forberedt og hadde allerede en ny lege klar neste morgen, for dette var ikke første gang. Vi opplevde et svært positivt møte, men skrekken satt i oss de neste ti årene. Men det mobiliserte i alle fall meg. Aldri skulle Unni møte på sykehuset alene, uansett hvor ufarlig det kunne være. Det angret jeg aldri på.
Å se pasient og pårøren