Tidsskrift for norsk psykologforening
01.02.2017
Mange med store vansker går uten hjelp. Samhandlingsreformen skulle sikre bedre ivaretakelse av alle på tvers av spesialisthelsetjenesten og kommunen. Men fungerer det?
OVE SÅ NED i bordet. Han satt forventningsfull og sørgmodig. Han hadde kommet inn på kontoret for snart to år siden, sendt fra avdeling for avklaring på NAV.
Ove hadde stått uten arbeid hele livet. Han hadde levd på sosialhjelp. En stund i tenårene hadde han også levd på rus og det gaten tilbød.
Nå var han 60 år. Det var lenge siden han hadde lagt det levesettet bak seg, men han hadde fortsatt ikke «fått det til».
Ove hadde nylig vært til nevropsykologisk utredning, og svarene stod der svart på hvitt: Han hadde betydelig hukommelsessvikt, som særlig rammet innlæring og korttidshukommelse, både verbalt og nonverbalt. Psykologen hadde konkludert med at dette var sannsynlig forenlig med en tidligere ervervet skade. Sykehusjournalen fra barndommen hadde beskrevet mulig hodeskade etter en ulykke, men denne journalen hadde ikke fulgt Ove senere. Det var heller ikke vanlig med oppfølging på den tiden.
Videre forklarte rapporten at Ove antakelig ville ha store vansker med å holde tritt i både skole og normale arbeidsforventninger.
Det ble stille. Ove svelget: «Så alle disse årene ... jeg var ikke bare dum. »
DE TRENGENDE
Til daglig møter jeg ofte mennesker som Ove. De som ikke har «fått det til». De som falt utenfor, de som ikke greide å betale regningene, de som ikke fulgte opp det som var forventet av skolen, av arbeidslivet, av NAV eller av behandling. Vi har fått en samhandlingsreform som skal sikre ivaretakelsen av menneskene som trenger spesialist
Gå til medietOve hadde stått uten arbeid hele livet. Han hadde levd på sosialhjelp. En stund i tenårene hadde han også levd på rus og det gaten tilbød.
Nå var han 60 år. Det var lenge siden han hadde lagt det levesettet bak seg, men han hadde fortsatt ikke «fått det til».
Ove hadde nylig vært til nevropsykologisk utredning, og svarene stod der svart på hvitt: Han hadde betydelig hukommelsessvikt, som særlig rammet innlæring og korttidshukommelse, både verbalt og nonverbalt. Psykologen hadde konkludert med at dette var sannsynlig forenlig med en tidligere ervervet skade. Sykehusjournalen fra barndommen hadde beskrevet mulig hodeskade etter en ulykke, men denne journalen hadde ikke fulgt Ove senere. Det var heller ikke vanlig med oppfølging på den tiden.
Videre forklarte rapporten at Ove antakelig ville ha store vansker med å holde tritt i både skole og normale arbeidsforventninger.
Det ble stille. Ove svelget: «Så alle disse årene ... jeg var ikke bare dum. »
DE TRENGENDE
Til daglig møter jeg ofte mennesker som Ove. De som ikke har «fått det til». De som falt utenfor, de som ikke greide å betale regningene, de som ikke fulgte opp det som var forventet av skolen, av arbeidslivet, av NAV eller av behandling. Vi har fått en samhandlingsreform som skal sikre ivaretakelsen av menneskene som trenger spesialist
