Fagpressenytt

I henhold til FNs deklarasjon om menneskerettighetene er alle mennesker født frie og like når det gjelder verdighet og rettigheter. Det finnes ulike vitenskapelige beskrivelser av begrepet verdighet, dels ut fra empiriske studier og dels fra filosofiske diskusjoner. Nordenfelt og Edgar (1) beskriver forskjellige typer verdighet: menneskeverd, merittverdighet, identitetsverdighet og den moralske verdighet.

Menneskeverd handler om den verdighet vi alle har fordi vi er mennesker. Merittverdighet handler om verdighet på grunn av spesielle kvalifikasjoner/egenskaper, for eksempel at man er konge, og den moralske verdigheten handler om at man utmerker seg gjennom moralske handlinger, for eksempel Mor Teresa.

I denne artikkelen fokuserer jeg på identitetsverdighet.

Denne verdigheten er knyttet til identitet, og handler om i hvor stor grad det enkelte menneske respekterer seg selv og respekteres av andre. Det dreier seg om autonomi, integritet og integrering.



Demens i relasjon til identitet

Begrepene identitet og selvet brukes til tider om hverandre. Noen ganger ses begrepet selvet som vår opplevelse av oss selv, mens begrepet identitet forstås som andre personers syn på oss (2, s. 18). Selvet og identitet hører sammen.

Hvis andre viser at de opplever meg negativt er det fare for at jeg også opplever meg negativt.

Hvis jeg viser at jeg forakter meg selv er det mulig at andre mennesker også vil forakte meg. Andres positive opplevelse av meg vil påvirke meg, og min positive opplevelse av meg selv vil påvirke andre. Siden denne artikkelen omhandler identitetsverdighet vil jeg bruke ordet identitet, selv om refererende forfattere bruker begrepet selvet. Jeg er inspirert av Harrés teori om selvet/identitet (2, s. 18-23).

Vi opplever at «jeg er jeg» både som barn, ungdom og voksen. Opplevelsen er konstant selv om mye annet endres i løpet av livet. Vi kjenner vår personlige historie, hvor vi er født, hvem våre foreldre var, vårt yrke og våre venner.

Vi vet også hva slags interesser vi har, våre evner og vårt politiske ståsted. Vi vet hvordan vi oppfatter oss selv og hva vi er stolte av, skammer oss over, skjuler, fremhever. Vi husker hendelser fra vårt liv, hvordan det var når vi fylte 10 år, giftet oss og så videre. Noen hendelser oppsummerer vi som temaer, for eksempel vår opplevelse av gjentatte ganger å bli sviktet eller at vi ofte imponerer andre. Vi ordner vår hukommelse i kategoriene «da» eller «nå», og ved hjelp av fantasien kan vi også legge til «etterpå». Vår kroppslige hukommelse kan vi vise gjennom måten vi oppfører oss på, uten at vi på et bevisst plan opplever at vi husker. Vi går av veien for en spesiell hund, selv om vi ikke husker den gangen den knurret så vi ble redde.

Vår atferd overfor andre henger sammen med hvordan vi blir sett og møtt. Hvis vi blir respektert kan vi føle oss trygge. Hvis vi blir foraktet kan vi trekke oss tilbake. Vi tildeles og tar på oss forskjellige posisjoner (ledere, underdanige, syndebukker, trøstere) når vi samhandler med andre (2). Når andre prøver å posisjonere oss på en spesiell måte, kan vi gjøre motstand og kreve en annen posisjon. Vi kan forhandle om posisjoner.



Demens som trussel mot identitetsverdighet

Demens utgjør en trussel mot vår identitet, og på den måten også mot identitetsverdigheten.

Vansker med å huske og kommunisere begrenser mulighetene for personer med demens til å beholde sin identitetsverdighet uten forståelsesfull hjelp fra andre. De er svært sårbare og kan vanskelig forhandle om posisjoner. De risikerer å bli tildelt posisjoner som truer deres identitetsverdighet (2).

Personer med demens har problemer med å utføre oppgaver som de tidligere har klart. De mister evnen til å forstå kompliserte situasjoner og kan opptre på en måte de tidligere ville oppfattet som