Den norske tannlegeforenings Tidende
16.02.2017
Professor i samfunnsodontologi ved Universitetet i Oslo, Jostein Grytten, undret seg over at myndighetene tror det er behov for flere tannleger i fremtiden. Han mener det fort kan bli for mange, og for lite å gjøre for de som er unge tannleger i dag, og for de som utdanner seg nå og i tiden som kommer.
Jostein Grytten var invitert til å holde åpningsforedraget ved BTFs vestlandsmøte, og ble presentert som en mann med meninger og meningers mot. Han innledet med å si at temaet fremtidens tannhelsetjeneste er dristig, og viktig. Særlig viktig er det for yngre tannleger, som har en yrkeskarriere på 30 - 40 år foran seg.
- Tannhelsetjenesten har, i likhet med resten av samfunnet endret seg enormt gjennom de foregående 30 - 40 år. Det er neppe grunn til å tro at endringene for tannhelsetjenesten, som for resten av samfunnet, blir mindre fremover.
Jeg vil trekke opp noen utviklingsscenarier - de er selvsagt beheftet med usikkerhet. De skal heller ikke forstås som en fasit. Men la scenariene i hvert fall være inngangen til en diskusjon, ikke minst om hvordan Tannlegeforeningen kan påvirke fremtiden, spesielt for sine yngre medlemmer, sa Grytten.
Arbeidsmarkedet
Tannlegetettheten har tradisjonelt vært høy i Norge, og er blant den høyeste i Europa, sa Grytten, og fortsatte:
- Den har ligget jevnt stabilt på rundt 1 100 innbyggere per allmenntannlege helt tilbake til tidlig på 1970tallet. Noe høyere tetthet i Den offentlige tannhelsetjenesten enn i den private. Utdanningskapasiteten, inkludert tilsig fra tannleger utdannet i utlandet, har fulgt befolkningsveksten. Det har imidlertid vært en kraftig økning i antall spesialister og tannpleiere. For eksempel, er det i dag over 900 tannpleiere, tidlig på 1970-tallet var det så å si ingen.
- Inntrykket er at de private tannlegene har hatt mer enn nok å gjøre de siste tiårene, trass i at tannhelsen er blitt stadig bedre. Hvordan henger dette sammen? Kan det bety at etterspørselen etter tannhelsetjenester er bortimot uendelig, og at vi derfor stadig må utdanne flere allmenntannleger og spesialister for å møte denne etterspørselen?
Forvaltningen og myndighetene mener helt klart ja. For eksempel hevder Statistiske sentralbyrå (SSB) at vi får en underdekning på 1 500 allmenntannlegeårsverk om 20 år, og at utdanningskapasiteten derfor må økes med over 30 prosent i forhold til dagens nivå. Videre, Helsedirektoratet er av samme oppfatning når det gjelder spesialistene - de hevder det er behov for mer enn 300 nye spesialister de neste ti årene; en økning på 80 prosent i forhold til dagens nivå. Dette begrunnes med et stort udekket behov for spesialistbehandling, som igjen baner veien for etableringen av og en storstilt utbygging av kompetansesentrene.
- Det er riktig at de private tannlegene har hatt gode tider, ja usedvanlig gode tider. Vil dette vedvare? Hva om de underliggende forutsetningene for velstanden endres? Derfor, hva har vært de sentrale forutsetninger, og hvor stabile vil de være fremover?
- La oss ta et historisk tilbakeblikk - tilbake til 1970-tallet. Dette var starten på slutten av protesenes tidsalder i Norge. Nå lages det nesten ikke proteser, for 30 - 40 år siden var det en av de mest vanlige behandlingene som ble gitt eldre pasienter. Så døde protesegenerasjonen bokstavelig talt ut, og ble erstattet av betannede pasienter. Selv om tannhelsen var i bedring, var det restorative behandlingsbehovet likevel stort. Tenner ble reparert, heller enn trukket. Pasientene fikk årlige kontroller - tannlegen opparbeidet sitt eget kartotek med recall-pasienter. Et forutsigbart og godt inntektsgrunnlag var sikret, der pasientenes betalingsvilje økte i takt med oljeinntektene.
- For pasientenes kjøpekraft økte kraftig, spesielt fra 1980 tallet og utover. Realinntekten per innbygger ble nesten doblet fra 1970 og frem til i dag. Norge endret seg fra å være et fattig land tidlig på 1970-tallet, til i dag å være det rikeste OECD-landet. Hva har vi brukt våre inntekter på? Noe ble brukt til offentlige investeringer i skole, helse og byråkrati, og mye har gått til privat konsum; fritidsboliger, ferier og ikke minst til biler.
Med inntektsveksten fikk de private husholdningene rikelig med penger til også å investere i tannhelse. Og det ble investert! Størst var veksten hos de eldre;
i aldersgruppen 50 år og over - den gamle protesegenerasjonen - økte andelen som hadde vært regelmessig hos tannlege siste år fra under 40 prosent tidlig på 1970-tallet til rundt 90 prosent i dag. Dette tilsvarer en økning på over en million pasienter! Bare land med en omfattende offentlig forsikringsordning for tenner har i dag en etterspørsel etter tannhelsetjenester på nivå med Norge, eksempelvis Sverige. I dag går godt over 80 prosent av voksne nordmenn til tannlegen regelmessig minst en gang i året.
Et ytterligere bidrag til tannlegens velstand kom fra de nyliberale politiske ideologier som gjorde sitt inntog i både politikk og forvaltning fra 1990årene og utover. Oppmerksomheten var rettet mot deregulering av tradisjonelle offentlige virksomheter som helse og skole: Mer marked og mindre stat. Økt konkurranse i kombinasjon med sterke økonomiske insentiver skulle lede til bedre kvalitet og mer effektiv tjenesteproduksjon. Vi fikk sykehusreformen der sykehusene ble overflyttet fra f
Gå til mediet- Tannhelsetjenesten har, i likhet med resten av samfunnet endret seg enormt gjennom de foregående 30 - 40 år. Det er neppe grunn til å tro at endringene for tannhelsetjenesten, som for resten av samfunnet, blir mindre fremover.
Jeg vil trekke opp noen utviklingsscenarier - de er selvsagt beheftet med usikkerhet. De skal heller ikke forstås som en fasit. Men la scenariene i hvert fall være inngangen til en diskusjon, ikke minst om hvordan Tannlegeforeningen kan påvirke fremtiden, spesielt for sine yngre medlemmer, sa Grytten.
Arbeidsmarkedet
Tannlegetettheten har tradisjonelt vært høy i Norge, og er blant den høyeste i Europa, sa Grytten, og fortsatte:
- Den har ligget jevnt stabilt på rundt 1 100 innbyggere per allmenntannlege helt tilbake til tidlig på 1970tallet. Noe høyere tetthet i Den offentlige tannhelsetjenesten enn i den private. Utdanningskapasiteten, inkludert tilsig fra tannleger utdannet i utlandet, har fulgt befolkningsveksten. Det har imidlertid vært en kraftig økning i antall spesialister og tannpleiere. For eksempel, er det i dag over 900 tannpleiere, tidlig på 1970-tallet var det så å si ingen.
- Inntrykket er at de private tannlegene har hatt mer enn nok å gjøre de siste tiårene, trass i at tannhelsen er blitt stadig bedre. Hvordan henger dette sammen? Kan det bety at etterspørselen etter tannhelsetjenester er bortimot uendelig, og at vi derfor stadig må utdanne flere allmenntannleger og spesialister for å møte denne etterspørselen?
Forvaltningen og myndighetene mener helt klart ja. For eksempel hevder Statistiske sentralbyrå (SSB) at vi får en underdekning på 1 500 allmenntannlegeårsverk om 20 år, og at utdanningskapasiteten derfor må økes med over 30 prosent i forhold til dagens nivå. Videre, Helsedirektoratet er av samme oppfatning når det gjelder spesialistene - de hevder det er behov for mer enn 300 nye spesialister de neste ti årene; en økning på 80 prosent i forhold til dagens nivå. Dette begrunnes med et stort udekket behov for spesialistbehandling, som igjen baner veien for etableringen av og en storstilt utbygging av kompetansesentrene.
- Det er riktig at de private tannlegene har hatt gode tider, ja usedvanlig gode tider. Vil dette vedvare? Hva om de underliggende forutsetningene for velstanden endres? Derfor, hva har vært de sentrale forutsetninger, og hvor stabile vil de være fremover?
- La oss ta et historisk tilbakeblikk - tilbake til 1970-tallet. Dette var starten på slutten av protesenes tidsalder i Norge. Nå lages det nesten ikke proteser, for 30 - 40 år siden var det en av de mest vanlige behandlingene som ble gitt eldre pasienter. Så døde protesegenerasjonen bokstavelig talt ut, og ble erstattet av betannede pasienter. Selv om tannhelsen var i bedring, var det restorative behandlingsbehovet likevel stort. Tenner ble reparert, heller enn trukket. Pasientene fikk årlige kontroller - tannlegen opparbeidet sitt eget kartotek med recall-pasienter. Et forutsigbart og godt inntektsgrunnlag var sikret, der pasientenes betalingsvilje økte i takt med oljeinntektene.
- For pasientenes kjøpekraft økte kraftig, spesielt fra 1980 tallet og utover. Realinntekten per innbygger ble nesten doblet fra 1970 og frem til i dag. Norge endret seg fra å være et fattig land tidlig på 1970-tallet, til i dag å være det rikeste OECD-landet. Hva har vi brukt våre inntekter på? Noe ble brukt til offentlige investeringer i skole, helse og byråkrati, og mye har gått til privat konsum; fritidsboliger, ferier og ikke minst til biler.
Med inntektsveksten fikk de private husholdningene rikelig med penger til også å investere i tannhelse. Og det ble investert! Størst var veksten hos de eldre;
i aldersgruppen 50 år og over - den gamle protesegenerasjonen - økte andelen som hadde vært regelmessig hos tannlege siste år fra under 40 prosent tidlig på 1970-tallet til rundt 90 prosent i dag. Dette tilsvarer en økning på over en million pasienter! Bare land med en omfattende offentlig forsikringsordning for tenner har i dag en etterspørsel etter tannhelsetjenester på nivå med Norge, eksempelvis Sverige. I dag går godt over 80 prosent av voksne nordmenn til tannlegen regelmessig minst en gang i året.
Et ytterligere bidrag til tannlegens velstand kom fra de nyliberale politiske ideologier som gjorde sitt inntog i både politikk og forvaltning fra 1990årene og utover. Oppmerksomheten var rettet mot deregulering av tradisjonelle offentlige virksomheter som helse og skole: Mer marked og mindre stat. Økt konkurranse i kombinasjon med sterke økonomiske insentiver skulle lede til bedre kvalitet og mer effektiv tjenesteproduksjon. Vi fikk sykehusreformen der sykehusene ble overflyttet fra f
