Nå er hun selv pensjonist i økonomisk klemme. Helset må nemlig få plass til et helt liv og minner fra en lang forskerkarriere inn på åtte kvadratmeter.
- Jeg kaller det bøttekottet. Beklager rotet.
Hun brygger en kopp med koffeinfri kaffe og løfter vekk en perm fra senga som tjenestegjør som sofa. Leiligheten er på 98 kvadratmeter. Men for å ha råd til å bo her, har Helset tatt inn to leieboere, to yngre kvinner. Den ene bor på stua med tilhørende soverom. Den andre har soverommet nærmest badet. Bad og kjøkken er felles.
Hun er en av Oslos få gjenværende leietakere på såkalt livslange husleieregulerte kontrakter. Før i tiden var dette en vanlig leieform. Ifølge en undersøkelse utført av Norsk institutt for by- og regionsforskning, var det for ti år siden bare 1155 mennesker igjen på slike kontrakter i Oslo. Med naturlig avgang er de nå enda færre. Grunnen til at de er så få er dereguleringen av leiemarkedet som ble fullført i 2010. Tross såkalt livslang regulert kontrakt, har husleia til Helset fulgt priskurven for resten av markedet. Prisen ligger bare litt under markedspris og kalles offisielt gjengs leie. De fleste naboene har ifølge Helset blitt prispresset ut av leieforholdet.
Helset bor rett innenfor kjøkkenet. Bøttekottet er fullt av klær, bøker og gamle familiefotografier. Her er bunker med permer fylt med brevveksling og dokumentasjon. Hun var i sin tid initiativtaker til en aksjonsgruppe for leietakere i husleieregulerte boliger i Oslo.
AKSJONIST: Anne Helset er blant få beboere som har bitt seg fast leiemarkedet ble deregulert. Hun har trukket seg tilbake til et bakrom for å kunne framleie til andre og betale husleia.
Eirik Dahl Viggen
* Velgerne bekymrer seg over økte forskjeller
* Kommentar: Derfor er vi opptatt av ulikhet
Generasjonsbolig
Leiligheten ligger i Drammensveien i Oslo, et steinkast fra Bygdøy allé. Helset er tredje generasjons leieboer i denne leiligheten. Funkisblokka med sine rene linjer og hvite murfasade har vært familiens arnested, helt siden besteforeldrene flyttet inn i 1937. Husleien var regulert. Familien bodde her i visshet om en stabil og rimelig leiepris på tidsubestemt kontrakt.
Annes foreldre ble boende nesten resten av livet i denne leiligheten.
Blant mange svart-hvittbilder på veggen er ett av bestefar og bestemor, stramme studenter begge to. Bestefars store pasjon var biler og lange turer. En gang kjørte de to Oslo-Istanbul. Slikt kunne man ha råd til uten drepende boutgifter. Det var den gang.
Boligsektor ble boligmarked
Etterkrigstidens boligpolitikk ble ført under prinsippet om at andres bolig ikke skal være gjenstand for personlig berikelse. Trygve Bratteli fastslo dette som finansminister i Gerhardsen-regjeringen på 1950-tallet. Sosial boligpolitikk tok framfor alt form av borettslag. Langt ut på 1970-tallet var borettslagssektoren strengt regulert. I offentlige styringsdokumenter het det at alle skal kunne ha en god bolig, til en rimelig pris. Boutgiftene skulle være 20 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.
Så ble Norge truffet av høyrebølgen. Det var tid for deregulering. Begrepet rimelig pris forsvant fra offentlig språkbruk. Høyresiden så på regulering som krenkelser av beboernes frihet og eiendomsrett. Disse ideene ble populære, også blant tusener av beboere i borettslag som tradisjonelt hadde stemt Arbeiderpartiet. For å fange strømningene i tiden, gikk Ap under Gro Harlem Brundtlands ledelse med på å deregulere borettslagsektoren. Det åpnet seg et marked for fri omsetning. Folk som hadde gått inn som borettshavere til regulert pris, kunne selge seg