Tidsskrift for norsk psykologforening
03.04.2017
Psykologi er etter min mening ikke en begrepsmessig og metodisk velfundert enhetlig vitenskap. Det kan også reises tvil om faget kan være en empirisk vitenskap og danne grunnlag for en profesjonell praksis.
SPØR DU EN psykolog i en gitt situasjon om hva som vil skje, er svaret ofte «det kommer an på». I kortform betyr dette at hva som skjer, avhenger av konteksten. Psykologer vet at konteksten aldri består av noen få målbare abstrakte faktorer, men av et ubegrenset antall kompliserte konkrete forhold. Distinksjonen mellom det abstrakte og det konkrete er viktig her. Det abstrakte er noe som betraktes uavhengig av kontekst, og det konkrete er noe som ses i sin kontekst.
Jeg har to utgangspunkt for denne teksten. Det ene er at psykologi, etter min mening, ikke er en begrepsmessig og metodisk velfundert enhetlig vitenskap, som hevdet bl.a. av Baker, McFall & Shoham (2009) og Melchert (2016), og som også synes å bli støttet av nylige uttalelser av bestyrer ved Psykologisk institutt i Oslo Pål Kraft i intervju og avisinnlegg (2016, 2017). Som jeg ser det, er psykologi og nevrovitenskap to klart atskilte områder med to helt forskjellige språk og begrepssystemer (Bennett & Hacker, 2003). Når det gjelder psykologi, kan det i tillegg reises tvil om faget overhodet kan være en empirisk vitenskap (Smedslund, 2009, 2016a) og danne et grunnlag for profesjonell praksis (Smedslund, 2016b).
Mitt andre utgangspunkt er noen tanker opprinnelig fremsatt av den franske sosialantropologen Claude Lévi-Strauss (1966). Han karakteriserte den viten som forelå i såkalte primitive kulturer som konkret, og den tilhørende formen for praksis som «bricolage». Det nærmeste norske uttrykket for en «bricoleur» er «altmuligmann». Bricoleur-en var en person som ble tilkalt når vanlige konvensjonelle fremgangsmåter ikke virket, og som løste problemer på en ukonvensjonell måte og ved å tenke «på skrå». Ikke ulikt Lévi-Strauss tror jeg at psykologer alltid må forholde seg til det konkrete (unike personer i unike livssituasjoner) som en bricoleur, og da har empirisk forskning i henhold til det naturvitenskapelige paradigmet med abstrakte målbare variabler meget begrenset verdi. Likevel har de akademiske psykologene i Vesten forsøkt å utvikle en naturvitenskap om psykologi, et område hvor dette ikke passer (Smedslund, 2009). Som en følge har vi havnet inn i en århundrelang blindgate.
PSYKOLOGISK FORSKNING I EN BLINDGATE
Kort fortalt synes historien å ha foregått omtrent slik: Inspirert av naturvitenskapens fremganger begynte man å lete etter psykologiske lover (årsakssammenhenger). En årsakssammenheng innebærer at en bestemt betingelse alltid fører til samme atferd eller opplevelse, mens fravær av betingelsen alltid fører til fravær av atferden eller opplevelsen. En psykologisk lov viser seg altså ved at bestemte utgangsbetingelser alltid fører til samme resultat. Dette forsøkte man å studere eksperimentelt. Man eksponerte da en person for en bestemt betingelse og noterte resultatet, men da man gjentok forsøket, konstaterte man (ikke uventet!) at personen husket hva som skjedde første gang. Personen var altså blitt forandret.
Det samme gjelder alle psykologiske undersøkelser. Personen forandres av sine opplevelser. Derfor kan man i et eksperiment som varierer én betingelse, ikke vite om en endret reaksjon kommer av at personen ble endret av det første forsøket eller av selve endringen av betingelse. Konklusjonen ble derfor at man ikke kunne gjøre pålitelige eksperimenter (finne nøyaktige lovmessigheter) ved å studere enkeltpersoner. Det lot seg heller ikke gjøre å sammenlikne resultatene fra én person i én situasjon med resultatene fra en annen person i en annen situasjon, da man ikke kunne vite om funnene kom av forskjellene mellom situasjoner eller personer. En gyldig sammenlikning var bare mulig hvis man sammenliknet to grupper av personer som gjennomsnittlig var like med hensyn til alle relevante faktorer, én identisk gruppe i hver situasjon. Men siden antallet mulig relevante faktorer i psykologi er nærmest ubegrenset, ble det urimelig krevende å sette sammen helt identiske grupper. Løsningen på dette problemet ble å bruke tilfeldig valgte grupper fra samme populasjon, og RCT-metodikken ble etter hvert gullstandard for psykologisk forskning. Det ubegrensete antallet mulig relevante faktorer, tilstedeværelsen av hukommelse (irreversibilitet), og de store individuelle forskjellene, sammen med ønsket om å gjøre gyldige eksperimenter etter naturvitenskapelig mønster tvang altså psykologene inn i en forskningsmodell som fokuserte utelukkende på gjennomsnittsresultater. Dette ledet i sin tur til det som er blitt kalt en
Gå til medietJeg har to utgangspunkt for denne teksten. Det ene er at psykologi, etter min mening, ikke er en begrepsmessig og metodisk velfundert enhetlig vitenskap, som hevdet bl.a. av Baker, McFall & Shoham (2009) og Melchert (2016), og som også synes å bli støttet av nylige uttalelser av bestyrer ved Psykologisk institutt i Oslo Pål Kraft i intervju og avisinnlegg (2016, 2017). Som jeg ser det, er psykologi og nevrovitenskap to klart atskilte områder med to helt forskjellige språk og begrepssystemer (Bennett & Hacker, 2003). Når det gjelder psykologi, kan det i tillegg reises tvil om faget overhodet kan være en empirisk vitenskap (Smedslund, 2009, 2016a) og danne et grunnlag for profesjonell praksis (Smedslund, 2016b).
Mitt andre utgangspunkt er noen tanker opprinnelig fremsatt av den franske sosialantropologen Claude Lévi-Strauss (1966). Han karakteriserte den viten som forelå i såkalte primitive kulturer som konkret, og den tilhørende formen for praksis som «bricolage». Det nærmeste norske uttrykket for en «bricoleur» er «altmuligmann». Bricoleur-en var en person som ble tilkalt når vanlige konvensjonelle fremgangsmåter ikke virket, og som løste problemer på en ukonvensjonell måte og ved å tenke «på skrå». Ikke ulikt Lévi-Strauss tror jeg at psykologer alltid må forholde seg til det konkrete (unike personer i unike livssituasjoner) som en bricoleur, og da har empirisk forskning i henhold til det naturvitenskapelige paradigmet med abstrakte målbare variabler meget begrenset verdi. Likevel har de akademiske psykologene i Vesten forsøkt å utvikle en naturvitenskap om psykologi, et område hvor dette ikke passer (Smedslund, 2009). Som en følge har vi havnet inn i en århundrelang blindgate.
PSYKOLOGISK FORSKNING I EN BLINDGATE
Kort fortalt synes historien å ha foregått omtrent slik: Inspirert av naturvitenskapens fremganger begynte man å lete etter psykologiske lover (årsakssammenhenger). En årsakssammenheng innebærer at en bestemt betingelse alltid fører til samme atferd eller opplevelse, mens fravær av betingelsen alltid fører til fravær av atferden eller opplevelsen. En psykologisk lov viser seg altså ved at bestemte utgangsbetingelser alltid fører til samme resultat. Dette forsøkte man å studere eksperimentelt. Man eksponerte da en person for en bestemt betingelse og noterte resultatet, men da man gjentok forsøket, konstaterte man (ikke uventet!) at personen husket hva som skjedde første gang. Personen var altså blitt forandret.
Det samme gjelder alle psykologiske undersøkelser. Personen forandres av sine opplevelser. Derfor kan man i et eksperiment som varierer én betingelse, ikke vite om en endret reaksjon kommer av at personen ble endret av det første forsøket eller av selve endringen av betingelse. Konklusjonen ble derfor at man ikke kunne gjøre pålitelige eksperimenter (finne nøyaktige lovmessigheter) ved å studere enkeltpersoner. Det lot seg heller ikke gjøre å sammenlikne resultatene fra én person i én situasjon med resultatene fra en annen person i en annen situasjon, da man ikke kunne vite om funnene kom av forskjellene mellom situasjoner eller personer. En gyldig sammenlikning var bare mulig hvis man sammenliknet to grupper av personer som gjennomsnittlig var like med hensyn til alle relevante faktorer, én identisk gruppe i hver situasjon. Men siden antallet mulig relevante faktorer i psykologi er nærmest ubegrenset, ble det urimelig krevende å sette sammen helt identiske grupper. Løsningen på dette problemet ble å bruke tilfeldig valgte grupper fra samme populasjon, og RCT-metodikken ble etter hvert gullstandard for psykologisk forskning. Det ubegrensete antallet mulig relevante faktorer, tilstedeværelsen av hukommelse (irreversibilitet), og de store individuelle forskjellene, sammen med ønsket om å gjøre gyldige eksperimenter etter naturvitenskapelig mønster tvang altså psykologene inn i en forskningsmodell som fokuserte utelukkende på gjennomsnittsresultater. Dette ledet i sin tur til det som er blitt kalt en
