Det rødgrønne byrådet i hovedstaden viser med dette at lovnaden om å ta tilbake driften av kommersielle selskaper når kontraktene går ut, er mer enn valgflesk.
Kontrasten kunne ikke vært større til det som skjer i renovasjonsetaten.
Norgeshistoriens største renovasjonsoppdrag, som ble - fordi de var billigst - har bokstavelig talt vist seg å være en real drittpakke, servert av det borgerlige byrådet før de gikk av i fjor høst.
Men ikke et pip fra byrådsleder Raymond Johansen og co. verken om å rekommunalisere søpla eller å stramme inn på en virksomhet som truer den norske arbeidslivsmodellen. Dette snakkes det om både i og utenfor fagbevegelsen.
Så hvorfor er det så stille? Hvorfor sender ikke det rødgrønne byrådet det samme krystallklare signalet til renovasjonsbransjen som de har gjort i pleie og omsorg? Hvorfor snakkes det ikke like varmt og inkluderende om rekommunalisering av renovasjonsbransjen?
Det Oslo har opplevd i høst, er konsekvensen av en borgerlig politikk som kler partiene i byrådet dårlig. Særlig med tanke på at Oslo skal være utstillingsvindu for et mulig nytt regjeringsalternativ.
Når en offentlig tjeneste settes på anbud til laveste pris, så åpnes samtidig dørene på vidt gap for å skvise alt som heter tariffer, lønninger og rettigheter. Alt må gjøres billigere og mer effektivt samtidig som operatøren skal ha overskudd og eierne utbytte. Dette går ofte ut over kvaliteten på tjenesten. Men den største prisen er det de ansatte som betaler.
Fagbladet har i flere år fulgt renovasjonsbransjen, både i kommuner med renovasjon i egen regi, og kommuner som har satt den på anbud. Dette viser to forskjellige verdener. I kommuner som drifter renovasjonen selv, står de ansatte i jobben i årevis, med trygge arb