Fra løgn til hypotese
Hvis noen tror at moderne vitenskap ikke har en viktig kjerne av fantasi, drømmer, alternative påstander og overtro som del av sin oppbygging og slik kun er basert på evige sannheter og seriøs objektivitet konstruert kun gjennom opptelling av direkte sanseerfaringer, tar de grundig feil. Fantasi og alternative forståelser, gjetninger, sunt bondevett eller undring kalles her ikke for løgn, men for hypoteser. Det er likevel først i vitenskapens neste episode at løgnen omdannes til en hypotese og beveger seg bort fra bløff og useriøse påstander ved at den utsettes for kritisk testing gjennom Den Hypotetisk Deduktive Metode. Dette er en metode hvor vi setter disse påstander opp mot egne og andres observasjoner, tester de ut mot praktiske konsekvenser og underlegger resultatene en statistisk behandling for å teste om de gitte enkeltfunnene tilhører noe vi med rette kan kalle en signifikant generalitet eller tilnærmet naturlig fast regel eller mønster. Poenget med den hypotetisk deduktive metode er ikke å framsette sannheter, men gjennom stringent metodikk å eliminere hva som ikke er tilfelle. Metoden frambringer derved kun antagelser som ikke er falsifisert, og derved noe vi med større trygghet kan benytte som premisser sammen med andre ikke falsifiserte hypoteser i en videre deduktiv tankeprosess. Og i en deduktiv vitenskapelig resonnering ligger det å utlede konklusjoner fra premissene, men der konklusjonene ikke skal ha større generalitet enn premissene. Og selvfølgelig må resultatene fra en slik prosess kunne etterprøves av andre som følger en vitenskapelig metode.
Falske funn
Selv om vitenskapen generelt følger en slik beskrevet metodikk og systematikk, ser vi nå blant mange mennesker en økende skepsis til vitenskapen. Medias og internetts rolle og villighet til å spre udokumenterte og tvilsomme påstander, har i denne sammenheng blitt trukket frem som en forklaring. Spørsmålet er likevel om ikke forskerne selv også bør feie litt for egen dør i denne sammenheng. På verdensbasis publiseres det i dag flere forskningsresultater enn noen gang, men sannsynligvis er svært mye av det som publiseres innenfor mange fagfelt falske funn, som senere burde bli vitenskapelig avkreftet med minst samme styrke. Problemet i dag er at forskningsinsentiver og tidsskrifters fagfelleordninger i mye større grad stimulerer til hypotesegenerering enn til etterprøving. Forskere ved Max Planck instituttet viste gjennom en simuleringsmodell hvordan dagens forskningsinsentiver selekterer for høy publiseringsrate av lav-kvalitetsforskning, og her hjemme har professor Erik Boye og nobelprisvinner Edvard Moser tatt til orde for mer fokus på kvalitet enn kvantitet. Statistisk validering og eksperimentell etterprøving har blitt en salderingspost i mange fagfelt, og falske funn publiseres i altfor stor grad. Forskerne Szucs og Iannoidis (2017) anslår i en fersk studie av mer enn 3800 publikasjoner innen kognitiv nevrovitenskap og psykologi, at andelen falske signifikante funn antagelig overskrider 50 prosent! Det er dessverre ikke grunn til å tro at det står særlig bedre til innenfor mange andre anvendte forskningsfelt.
Formidling og vridning
Samtidig blir vi som forskere oppfordret til å drive forskningsformidling i stadig større grad. Forskningen må ut til folket og de som tar beslutninger i samfunnet. Skriv så bestemora di forstår det skrev Jørgen Svarstad nylig i Forskerforum. Dette er vel og bra dersom forskningen som formidles står på et støtt fundament og er nøye etterprøvd, men problemet er at bonusen for formidling er størst dersom nyhetsverdien er stor. Det er dermed ferskvaren som gjerne formidles, den som ennå ikke har blitt (eller noen gang vil bli) kritisk etterprøvd. Dermed er faren stor for at det som formidles er direkte feil. Muligens blir resultatene forskningsmessig tilbakevist senere, men gjerne uten at slike feilmeldinger formidles i like stor grad til folk utenfor forskningsfeltet.
Trenger presist vitenskapsspråk
Dessuten må vi skille mellom formidling og publisering. Det er svært viktig at språket som benyttes i publikasjoner er presist slik at kritisk fagfellevurdering og etterprøving er mulig. Dermed er det ikke overraskende at en stadig mer komplisert forskning krever et stadig mer komplisert språk, som funnet av forskere ved det Karolinska Institutet i Sverige. Slik må det nok til en viss grad være. Dersom slik forskning skal fremstilles slik at bestemor forstår det, vil den bli for upresis og skape unødvendig forvirring og uenighet i fagfeltet. Bestemora mi skal slik ikke nødvendigvis være kjent med nomenklaturen og forstå nødvendigheten for presisjonen i begrepsbruken i det som publiseres vitenskapelig med mindre hun også har en viss vitenskapelig fagkompetanse.
Unngå misforståelser
Å derimot formidle denne forskningen til lekfolk, bestemødre og beslutningstakere blir imidlertid stadig viktigere, men dette er en krevende øvelse i forenklingens kunst. En dyktig formidler kan gjennom stor faglig forståelse og gjennomtenkte valg av metaforer og depresiseringer forenkle forskningen uten at det er stor fare for misforståelser. Dersom formidlingen derimot består av uheldige og upresise forenklinger, vil leseren i større grad fylle inn sine egne detaljer fra egen kunnskapsbase og kanskje fra egne fordommer for å forstå budskapet. Dermed skapes det større rom for egennyttige tolkninger av det som formidles. Antageligvis er dette med informasjonstilgjengeligheten i moderne media nå i denne sammenheng blitt et større problem. Dette fordi vi forskere i for liten grad bevisstgjøres om forskningsformidling i utdannelsen.
Grobunn for mistro
Vi har altså en situasjon som bærer preg av at dårlig etterprøvde hypoteser formidles som sannheter gjennom upresise forenklinger. Etter vårt syn gir dette grobunn for vitenskapelig mistro og såkalt faktafornektelse, særlig nå når motstridende funn til stadighet formidles. Forskere ved Carnegie Mellon University fant at dersom publikum får inntrykk av at de lærde strides, fører det til en stor opplevd usikkerhet blant folk om vitenskapens troverdighet og gir alternative og useriøse kilder til informasjon større viktighet. Strid mellom skråsikre eksperter skaper faktisk mer tvil hos leserne enn om de samme eksperter klart uttrykker usikkerheten knyttet til sine funn.
Dannelse og etikk
Forskningen tøyer grensene i større grad enn før og søker en stadig mer kompleks beskrivelse av naturen. Det er krevende å være forsker i en forskningsfront som beveger seg mer og mer bort fra den virkelighet vi opplever til daglig gjennom våre sanser. Det er derfor svært viktig at grundig statistisk og eksperimentell etterprøving får en viktigere rolle i både forskerutdanningen og i forskningsprosjekter. I Nederland har forskningsrådet satt av midler til et større program for etterprøving av forskningsfunn. På MNT-konferansen som ble avholdt i Oslo 30.-31. mars i regi av NSR, UiO og UHR, etterlyste kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen mer fokus på dannelse og kritisk tenkning, etikk og moral i realfagsutdannelsen. Så får vi se om utdanningssektoren tar ham på ordet. I mellomtiden marsjerer forskere verden over for en fri og uavhengig forskning, og forhåpentligvis også for mer fokus på kvalitet i forskningen den 22. april.
Image-text:
Dr. Helge Brovold, psykolog og seniorrådgiver ved Nasjonalt Senter for Realfagsrekruttering
Solve Sæbø, professor i statistikk ved NMBU og Seniorrådgiver ved Nasjonalt Senter for Realfagsrekruttering
