Voldtekt brukes som et strategisk våpen i krig. Dette er etter hvert blitt en sannhet. Men gjelder det overalt, alltid?
På konferansen A gender perspective on demography and conflicts, fullsatt av forskere, beslutningstakere, politikere og bistandsbransje, tok Marta Eriksson Baaz tak i noen av de seiglivede mytene som dominerer innenfor bistands- og utviklingsfeltet.
Eriksson Baaz er professor på School of Global Studies på Gøteborg Universitet, og har forsket på feltet i mange år.
Objektiv kunnskap er en myte
Det er ikke alternative fakta hun vil snakke om, men det hun kaller desirable facts - ønskelige fakta.
- Det finnes ikke objektiv, nøytral kunnskap, sier hun fra talerstolen.
Politiske agendaer kan forme forskningsresultater, og her er ikke området kvinner, fred og sikkerhet noe unntak. Hun trekker frem fire fakta som har fotfeste på dette feltet, og gir sin forklaring på hvorfor det er sånn. Deretter ser hun på hva forskningen sier om de samme faktaene.
Det første er strategisk bruk av voldtekt som våpen i krig.
- Vi ønsker at teorien om voldtekt som våpen skal stemme, sier Eriksson Baaz. Og når hun sier vi, så mener hun vi som utformer bistandspolitikk og ønsker å bedre situasjonen for kvinner i krig og konflikt.
- Det finnes ikke objektiv, nøytral kunnskap.
- For hvis det stemmer at voldtekt brukes som våpen, så kan vi også unngå overgrepene ved å regulere voldtekt på samme måte som andre våpen.
Denne kunnskapen ble etablert etter krigene i det tidligere Jugoslavia. Før dette fikk ikke voldtekt i krig den samme typen oppmerksomhet, men ble sett på som en trist, brutal, og uunngåelig side ved krig. Unntakstilstand